Rensing av kloakkvann

​

Kloakkrensing omfatter renseprosesser som inndeles i tre hovedgrupper: mekanisk rensing, biologisk rensing og kjemisk rensing. Disse tre grupper av renseanlegg etterfølger en obligatorisk forbehandling av kloakkvannet som består av siling i rister eller oppmaling i kverner.

​

MEKANISK RENSING

Mekanisk rensing utføres i sedimenteringsbasseng hvor større partikler i kloakkvannet synker til bunns, skrapes og pumpes ut i form av slam med mekanisk utstyr. Normale renseeffekter kan være 25–35 % med hensyn på organisk stoff og 10–20 % med hensyn på fosfor.

​

BIOLOGISK RENSING

Biologisk rensing vil si at organiske forurensninger brytes ned ved hjelp av vannets eller avløpets egne bakterier. Denne rensemetoden brukes primært for å fjerne organisk stoff, men kan også fjerne ammonium, nitrogen og fosfor. I Norge brukes biologisk rensing hovedsakelig på avløpsvann. Det organiske stoffet i vannet er næring for bakteriene, og man tilsetter oksygen for å gi bedre vekstvilkår. Bakteriene dyrkes enten som fastsittende bakteriekultur (biofilm-renseanlegg) på et medium med stor overflate, eller suspendert i vannet (aktivslam-renseanlegg). Normale renseeffekter kan være 80–90 % med hensyn på organisk stoff og 20–35 % med hensyn på fosfor.

 

KJEMISK FELLING

Kjemisk felling går ut på at kloakkvannet tilsettes salter av aluminium, jern eller kalsium. Vannet utsettes for omrøring i flokkuleringsbassenger og sedimenteres i eget sedimenteringsbasseng. Normale renseeffekter kan være 60–75 % med hensyn på organisk stoff og 80–95 % med hensyn på fosfor. Av spesielle kjemiske renseprosesser kan elektrolytisk kloakkrensing nevnes, og dessuten kombinasjonen kalk–sjøvannsfelling.

Matevann for dampkjeler blir alltid renset for å fjerne kjelsteinsdannende salter, korroderende syre, oksygen osv